Diamanter er virkelig et av naturens underverker. De kan bare dannes under svært høyt trykk og store temperaturer – og trykk og temperatur må i tillegg være i perfekt harmoni for at diamantkrystallene skal vokse. Det er ikke uten grunn at diamanter har fått et myteomspunnet rykte…
SKAPELSEN
Diamanter er en krystallisert form av ren karbon, og under perfekte vekstforhold vil dette karbonet – som kommer fra både organiske og ikke-organiske kilder, kunne ”forvandles” til diamanter. Dette er en prosess man regner med kan ta 1 – 3,3 milliarder år, eller 25-50% av jordens levetid. Alle diamanter er derfor allerede skapt, og det tilkommer ikke ”nye” diamanter.
Diamanten har helt spesielle egenskaper. På grunn av den tette, nærmest ugjennomtrengelige krystallstrukturen, er det vanskelig for andre mineraler å trenge gjennom. Dette medfører at diamanten under optimale forhold kan bli helt klar og hvit. Av de grunnstoffene som kan trenge gjennom diamantens struktur finner man bor og nitrogen, og det er nærværet av disse andre grunnstoffene som kan gi fargede diamanter. Bor gjør diamanten blå og nitrogen gjør diamanten gul. Det er også interessant å merke seg at brune diamanter ikke får fargen fra et annet grunnstoff, men fra feil i krystallstrukturen.
Tenk på at Grafitt, det skitne billige materialet du finner i blyanten din, også er laget av nøyaktig det samme materialet som diamanten – Forskjellen ligger i krystallstrukturen som igjen altså har sammenheng med trykk og temperatur.
Mye skal stemme…
For at en diamant skal kunne dannes må trykket ligge på rundt 45 millioner kPA, og i tillegg være stabilt over lengre tid. Temperaturen skal være mellom 900 og 1300 °C.
Slike forhold finner man kun ved to ”tilstander” på jorda, og dette er noe av årsaken til at diamanter er så vanskelig tilgjengelige.
Det ene stedet for perfekte ”groforhold” for diamantkrystallene finner man i Litosfæren, mellom jordskorpen og det øvre laget av mantelen, under de relativt stabile kontinentalplatene.
SLIK KOMMER DIAMANTENE TIL JORDENS OVERFLATE
Diamantbærende masse føres mot jordens overflate ved hjelp av dype vulkanske eksplosjoner. Magmaen i vulkanen må ha opphav i samme dybde som der hvor diamantene dannes, altså ca. 150 kilometer under jordens overflate. Dette er langt dypere enn for de fleste vulkaner, og dette er årsaken til at diamantene er så sjeldne. Vulkanene fortsetter nedover i jorden i såkalte vulkanpiper (kimberlittpiper), og det er nettopp disse pipene som ofte inneholder forekomster av diamanter.
Man regner med at diamantene dannes på 150-200 kilometers dybde, og de perfekte forholdene finnes i bergartene peridotitt eller eklogitt i områder av litosfæren der man finner såkalte kratoner. En kraton er en urgammel og stabil del av en kontinentalskorpe som har overlevd sammenslåingen og splittingen av kontinenter og superkontinent i minst 500 millioner år. Man anslår at enkelte kratoner er over 2 milliarder år gamle.
Magmaen i diamantbærende vulkaner er som regel såkalt Kimberlitt. Dette er en svakt magnetisk grågrønn, gul eller blå bergart, og kimberlitten fungerer som en ”heis”som bringer diamantene opp fra jordens dyp. Ofte tar kimberlitten også med seg andre krom- eller titaniumrike edelstener som granat, spinell og peridot, og geologer bruker ofte disse edelstenene som ”indikatorer” for diamantfunn.
Diamantforekomster i selve vulkanpipene kalles for primære leiesteder. Det er kun er et fåtall av vulkanene som inneholder diamantforekomster, og et enda mindre antall av disse inneholde nok diamanter til at det er økonomisk forsvarlig å utvinne de.
Etter at den diamantbærende magmaen har kommet til jordens overflate vil erosjon, forvitring, vann og vind føre den med seg videre til såkalte ”sekundære leiesteder”, slik som elvesand og -grus eller gamle strandavsetninger. Det er i slike leiesteder man finner de største diamantforekomstene, og her er det også lettest å komme til.
UTENOMJORDISKE SKATTER
Et annet sted man har funnet gode vekstvilkår for diamanter er der hvor meteorer har truffet jordens overflate. Her har det oppstått ekstremt trykk og varme, og man har funnet mikroskopiske diamantkrystaller, dessverre for små til å kunne brukes i smykker.
Det er også vitenskapelig bevist at hvite dverger (stjerner) kan ha kjerner av krystallisert karbon og oksygen. Harvard-Smithsonian senter for astrofysikk har beskrevet BPM 37093, den største av disse stjernene, som en kjempediamant, og mener at den 4000km brede kjernen i denne stjernen, er laget av ”diamant”…
