Teksten under er hentet og oversatt fra American Museum of Natural History
Diamanter symboliserer i dag rikdom, varighet, status og uforliknelig kvalitet.
Gjennom historien og i mange kulturer er diamanter assosiert med det uovervinnelige, med lys, magi, healing, beskyttelse og forgiftning. Det er interessant å gå tilbake i historien for å finne ut om diamanter den gangen ble assosiert med det samme som vi assosierer diamanter med i dag.
Diamanter kommer fra det greske ordet ”Adamao”, som betyr ”jeg temmer” eller ”jeg betvinger”. Adjektivet ”Adamas” ble brukt for å beskrive det hardeste mineralet som var kjent, og ble etter hvert synonymt med diamanter. Det hersker fortsatt usikkert om nøyaktig når ”Adamas” ble knyttet kun til diamanter, da man tror at ”Adamas” også ble brukt for å beskrive det nest hardeste mineralet, nemlig korund (rubiner og safirer). Det er derfor noe usikkert om det refereres til diamanter eller korund i gamle skrifter.
Diamanter i riktig gamle dager
Historisk sett finner man de første spor etter diamanter fra India, der diamantene ble utvunnet.
Man har ikke funnet diamanter i graver fra denne tiden, men det er funnet huller i urgamle smykkegjenstander som man antar har vært besatt med diamanter.
Det vanligste ordet for diamanter brukt i Sanskrit er ”vajra” (lyn) og ”indrayudha” (Indra’s våpen).
Indra er krigsguden, og pga av diamantens egenskaper er det naturlig at ordet for diamanter assosieres med krig og ikke minst ”lyn”, særlig pga lysbrytningen en fin diamant kan gi. Beskrivelser av ”vajra” daterer helt tilbake til 4. århundre før Kristus.
I skriftene daterer de aller første referansen om diamanter fra sanskrit-dokumentet ”Arthasastra” (Lærdommen om profitt). Her beskrives og verdsettes diamantens ekstreme egenskaper.
I manuskriptet ”Ratnapariksa”, skrevet av Buddha Bhatta i det 6. århundre fortelles det om diamanter og edelstener. Her beskriver man indernes viten om diamanter, og Buddha Bhatta beskriver diamantenes krefter og ærbarhet. En åttekantet diamant var høyt verdsatt: ”Han som bærer en diamant med en skarp kant, uten lyter, uten feil, så lenge han lever, vet at hver dag vil bringe lykke, rikdom, barn, korn, kyr og kjøtt. Den som bærer en slik edelsten vil se at farer fraviker ham, uansett om han blir truet av slanger, ild, gift, sykdom, tyver, flom eller onde ånder.” Intet mindre, altså…
Både diamantens optiske egenskaper og hardhet ble beskrevet og verdsatt. ”Det sies at en konge som bærer en diamant som reflekterer regnbuen, bringer kongen rikdom, korn og sønner, og gir kongen en kraft som gir ham makt over alle krefter og omkringliggende land.”
Om diamantens hardhet ble det skrevet: ” Alle jordens metaller og edelstener kan ripes av diamanter, og diamanten kan ikke ripes av disse. Diamanter kan til og med lage riper i rubin”.
Diamanten – En kongelig edelsten
I det 13. århundre begynte små mengder diamanter å synes i både smykker og andre Europeiske kongelig gjenstander. Diamantene var ofte fattet for å ”pynte opp” perler og andre edelstener.
I det 16. århundre ble diamantene stadig større, mye pga. av at teknologien for å slipe diamanter og derved fremheve brillianse og ild ble utviklet og forbedret. I løpet av det 17. og 18. århundre ble diamanter stadig viktigere i alle typer smykker, og man begynte å erstatte gult gull med hvite metaller, slik som sølv, og senere platina.
Saint Louis (Louis IX av Frankrike, 1214-70), innførte en lov som skulle forbeholde bruken av diamanter for kongen, og i løpet av de neste 100 årene forekom diamanter stadig oftere i smykkene til både mannlige og kvinnelige kongelige. I det 17. århundre kunne man også i stadig større grad se diamanter blant Europas rike handelsmenn.
Det å polere eller slipe diamanter var tidligere forbundet med tabu, noe man antar hadde sitt utspring i India. Men, denne påvirkningen ble mindre og mindre synlig i Europa på 16-17. hundretallet, og måten man brukte diamanter på i de tidligste europeiske diamantsmykkene likner på ringer fra romertiden, med den forskjellen at diamantene var polerte.
Man antar at foredling av diamanter først startet i Europa rundt 1330, i Venezia. Man har også dokumentasjon for at diamantsliping ble foretatt i Paris sent på 14. hundretallet.
Etterspørselen etter diamanter eksploderer i Europa på 17. hundretallet.
Diamanter og handelsruter
På 13- og 14-hundretallet var Venezia et senter for handel med diamanter. Senere ble det etablert en handelsrute for diamanter til Paris, og senere til Antwerpen. I 1499 oppdaget portugiseren Vasco da Gama sjøveien til Orienten rundt Kapp de gode håp, og fant dermed også en vei å omgå araberverdenens restriksjoner for eksport av diamanter. Goa, på Indias Malabakyst, ble satt opp som et portugisisk senter for handel med diamanter, og det ble satt opp en rute fra Goa til Lisboa og videre til Antwerpen.
Renessansen
Under den første halvdelen av 16-hundretallet strides monarkene om de beste edelstenene for smykker. Diamanter er fortsatt ikke dominerende, og smykker er stort sett brukt som kulturelle eller spirituelle symboler, og selvfølgelig som tegn på rikdom. Gullinfatninger med diamanter er ofte beriket med emalje. Brosjen, som tidligere har vært veldig populær, utkonkurreres av anhenget, som blir renessansens mest fremtredende smykke.
17-hundretallet
Fra 16-hundretallet blir etter hvert edelstenene og diamantene i seg selv viktigere enn innfatningen, noe som sammenfaller med Indias produksjon av diamanter. Fra nå av blir metallets rolle redusert til ”rammeverket” rundt edelstenene og emaljen forsvinner fra fronten av smykkene, og blir i stedet brukt på baksiden.
De klassiske renessanse-elementene blir byttet ut med naturalisme, blomster, løvverk, sløyfer etc. Roseslipte diamanter blir brukt i kombinasjon med andre stener, og de første versjonene av brillianter sees. I tillegg erstatter sølv i stadig større grad gull for å unngå gule refleksjoner i diamantene.
18-hundretallet
Diamanter gjør virkelig sitt inntog på 18-hundretallet, og brukes nå mest av kvinner.
Større kvanta diamanter kommer nå fra Sør-Amerika, og gjøres tilgjengelig for flere.
Smykkene er i ferd med å bli utsøkt vakre og sofistikerte, med roseslipte og brilliantslipte diamanter.
Sølvklør holder diamantene, men fra ca. 1760 brukes det også gull for å forsterke innfatningen. Diamanter er forbeholdt kveldsbruk, siden det ble ansett som vulgært å paradere de på dagen.
Det blir stadig vanligere å bruke sett (parure) med matchende smykker til alle sosiale evenementer.
19-hundretallet
Produksjonen av diamanter er nå for full gang i Sør-Afrika, og er derfor tilgjengelig for andre enn kongelige og superrike.
Lyskilden som benyttes er i stadig større grad fra kilder av gass og elektrisitet, noe som gir diamanten et fortrinn mot fargede edelstener, så diamanten brukes stadig mer. Som et alternativ til sølv og gull, brukes nå platina – et metall som i tillegg til å være hvitt også er sterkere og derfor meget egnet til smykkebruk.
Det 20. århundre
Det er spesielt to hendelser mot slutten av et 19. århundre som forsterker diamantens rolle i smykkebruken. Den første er oppdagelsen av store diamantkilder i Sør-Afrika på 1870-tallet. Den andre er salget av de franske kronjuveler til særlig amerikanske kapitalister. Dette bidrar til å forsterke smaken for et overdådig luksuskonsum.
Før 1870-tallet vare diamanter fortsatt svært sjeldne, og i stor grad forbundet med aristokratiet. Rundt 1870 overstiger den årlige produksjonen av smykkediamanter mer enn 1 million carat, og diamanter blir tilgjengelig for stadig flere.
– Mer om skikk og bruk for gifteringer og forlovelsesringer
– De ”4 store” – Diamant, rubin, safir og smaragd
– Les mer om ringens historie
– Les mer om guldsmeder